Meta Morf 2024:
[up]Loaded Bodies

I utstillingen «[up]Loaded Bodies» presenterer kunstnerne Charl Linssen og Werner van der Zwan, Marlot Meyer, Marie-Luce Nadal og Špela Petrič kunstverk som på ulike måter belyser forholdet mellom menneske og teknologi, dets muligheter og konsekvenser.

Vi møter stadig overbevisende fortellinger som får oss til å forsvinne inn i den nye, vidunderlige digitale verdenen. Men hva gir denne reisen deg, utover å bare stirre rett inn i en skjerm? Hva kan vi egentlig forvente av den virtuelle turismen?

Vil lovnadene leve opp til forventningene? Hvor høye er dine digitale forventninger? Er du klar til å etterlate dine fysiske begrensninger i avgangshallen, mens sinnet ditt legger ut på spektakulære reiser inn i de virtuelle rikene?

Kunstverkene i «[up]Loaded Bodies» reflekterer over kompleksitet ved identitet, kroppslighet og erfaring i den digitale æraen, og tilbyr et bredt spekter av perspektiver – som strekker seg fra det håpefulle til det kritiske. Hvorfor holde seg innenfor kroppens grenser? I den digitale verden kan du bli hvem eller hva som helst.

Enten det handler om menneskers lengsel etter virtuell udødelighet, eller kunstig intelligens’ ønske om å interagere med fysisk virkelighet, er dette langt ifra bare en lek. Dette er livet slik vi kjenner det i det 20. århundre.

Utstillingen hos Trøndelag senter for samtidskunst er én av fire festivalutstillinger. De andre tre vises hos TEKS.studio (19. april – 28. juli), Kjøpmannsgata Ung Kunst - K.U.K. (18. april – 18. august) og i Rotterdam ved V2_ Lab for the Unstable Media (19. september – 13. oktober).

Meta.Morf 2024 – Den åttende Trondheim biennale for kunst og teknologi er et samarbeid mellom TEKS – Trondheim Elektroniske Kunstsenter og V2_, Lab for the Unstable Media (NL).

MARIE-LUCE NADAL (FR)

MAKING THE CLOUDS CRY [2015]

Marie-Luce Nadal er lidenskapelig opptatt av naturlige fenomener. I hennes arbeid, «Making the Clouds Cry», skyter hun med en armbrøst opp mot skyene på himmelen. Inspirert av praksisen med skysåing får hun bokstavelig talt himmelen til å gråte.

"Madeleine armbrøst" er et instrument Marie-Luce Nadal laget til sin utendørs performance "Making the Clouds Cry" i 2015. Skulpturen er laget i sveiset metall, elektroniske komponenter og omarbeidede BH-bøyler, og fungerer som et våpen laget for å skyte håndlagde patroner opp mot skyene på himmelen.

Skyfrøing (Cloud seeding) er en praksis som ble introdusert på 1950-tallet i Sør-Frankrike. En praksis hennes bestefar utførte, for å holde haglskyer borte fra sine avlinger og vinmarker. Kunstneren står bevæpnet med en armbrøst og skyter ammunisjon ladet med svovel og dynamitt opp mot skyene, for å få himmelen til å gråte. Hennes tilnærming er både vitenskapelig, følelsesladd og metaforisk fordi 'angrepet' på himmelen er ment til å såre og fremkalle tårer.

Nadal bruker meteorologiske variabler for å utforske menneskets ønske om å mestre naturlige fenomener. «Making the Clouds Cry» er en poetisk utforskning av menneskets tilknytning til naturen.

VIE D’AILLEUR [2022]

Mens vi fordyper oss i den digitale skyen, viser Marie-Luce Nadals installasjon «Vie d’ailleur» frem en ekte sky høstet fra himmelen i Kambodsja.

Marie-Luce Nadals skulptur «Vie d’ailleur» inneholder en ekte sky høstet fra himmelen i Kambodsja. Den stadige skiftendene skulpturen viser en fanget sky i evig bevegelse oppbevart i en gjennomsiktig glassbeholder. I bunnen ligger jordmasser og danner et landfragment – en mikroverden – underlagt de tilfeldige luftmassenes vilje som kondenserer til tynne skyer, begge elementene har Nadal høstet i Kambodsja i 2022.

Under den overhengende maskinens årvåkne øye følger skyen en orkestrert bevegelse, og i den innestengte atmosfæren påvirkes skydannelsen av sine omgivelser.

Nadals sky-akvarium er del av hennes serie "Eoloriums". Tittelen er et nyord skapt av kunstneren, og kombinerer ordet 'Aeolus' (som er navnet på guden som hersker over vindene i gresk mytologi) med det latinske suffikset 'arium' (som betyr sted, eller beholder). Som en arkivar har Marie-Luce Nadal fanget noe flyktig, for å beskytte det mot tidens gang.

Marie-Luce Nadal (f. 1984, Frankrike) er en fransk-katalansk kunstner og forsker som fokuserer på flyktige og atmosfæriske materialer: skyer, spray, røyk, damp, pust og støv. Nadal er kjent for sine performative mekaniske kunstverk som kombinerer vitenskapelig utforskning med teknisk gjennomførbarhet. Hennes intensjon er ikke bare å skape kunst, men å aktivere publikum i fengslende utforskning av meteorologi innenfor hennes kreative univers. Marie-Luce Nadal har en doktorgrad fra SACRe Laboratory, Ecole Nationale Supérieure des Arts Décoratifs og PSL Research University, Paris, Frankrike. Arbeidet hennes har blitt vist ved flere kunstmuseer, inkludert Palais de Tokyo (Frankrike), Musée des Abattoirs de Toulouse (Frankrike), ZKM (Tyskland), Fondation Fiminco (Frankrike) og Biennale de Lyon (Frankrike).

marielucenadal.com
@marieluce.nadal

MARLOT MEYER (NL)

HOTSPOT [2023]

Digitale teknologier smelter sammen horisonten mellom det virtuelle og det reelle, men hver kropp beholdersin materialitet. I "Hotspot" knytter Marlot Meyer publikum til et interaktivt KI-basert system. Ta del i installasjonen og last opp dine biosignaler til hotspoten.

Marlot Meyers "Hotspot" er et kunstverk som utforsker forbindelsen mellom individet og omgivelsene gjennom en interaktiv opplevelse. Kunstverket inviterer besøkende til å sette seg ned og laste opp sin egenbiologiske data, for å delta i en kompleks utveksling av informasjon og følelser. I "Hotspot" blir din kropp del av et nettverk av sensoriske opplevelser, hvor biologiske reaksjoner blir oversatt til fysiske impulser som påvirker både din og andres opplevelser av kunstverket.

Ingen snakker, men du har følelsen av at dere alle er i kontakt med hverandre. Tilkoblet "Hotspot" blir kroppen din en kanal i et større nettverk av informasjonsutveksling: Sensorene fanger opp din hjertefrekvens, svetterespons, aktiviteten i hjernens prefrontal cortex og dine øyebevegelser. Dine sensoriske reaksjoner gjenspeiler hvordan du føler og responderer på verden rundt deg.

Marlot Meyer (ZA/NL) er en tverrfaglig multimediakunstner. Hun bruker teknologi som et verktøy for å infiltrere, undersøke og rekonstruere den innebygde kunnskapen som ligger i våre kropper og de kulturene, strukturene og betydningene vi har skapt rundt dem. På denne måten bryter hun ned barrierer og binære motsetninger, og overvinner de problematiske forestillingene om separasjon mellom selv og andre. Meyers inspirasjon og energi stammer fra hennes analoge opplevelser fra oppveksten i Sør-Afrika og kontrasten mellom dette og den medierte verdenen vi lever og kommuniserer gjennom i dag. Hennes lekne holdning til teknologi fungerer som den drivende kraften for å forstå og jobbe med digital media, idet hun ser på det som et verktøy for å illustrere de allerede eksisterende, ofte usynlige naturlige kreftene og forbindelsene rundt oss. Meyer har som mål å skape opplevelser som avbilder kroppen med grenser som strekker seg utenfor og forbi huden inn i et mye større nettverk av sanser, signaler og kilder, der en ny definisjon av selv, kropp og rom kan skapes og deles.
Marlot Meyer har en bachelorgrad i Interaktiv Mediedesign fra The Royal Academy of Art i Den Haag, Nederland, og har studert audiovisuell kommunikasjon ved Cape Town Creative Academy i Cape Town, Sør-Afrika.

marlotmeyer.com
@marlotmeyer

ŠPELA PETRIČ

PL’AI [2020]

Hvordan ville en KI oppføre seg i verden hvis den hadde en virkelig kropp? Špela Petričs «PL’AI» gir fysiske kroppsdeler til en KI slik at den kan samhandle med agurkplanter – og dokumentasjonen viser det lekne møtet mellom disse to ikke-menneskelige enhetene.

Hvordan ville en KI oppføre seg i verden hvis den hadde en virkelig kropp? Špela Petričs «PL’AI» gir fysiske kroppsdeler til en KI slik at den kan samhandle med agurkplanter – og dokumentasjonen viser det lekne møtet mellom disse to ikke-menneskelige enhetene.

"PL'AI" er en KI-robot skapt for å leke med agurkplanter. I sitt arbeid utforsker Špela Petrič potensialet for å bruke maskinlæring, kunstig intelligens og robotikk til å motstå den reduktive oppfatningen av planter som en levende ressurs. Istedenfor å overvåke og kontrolleres avlingen med algoritmer tar kunstneren heller sikte på å bruke teknologien til å skape glede hos plantene, uansett hva det innebærer.

Kan man gjennom KI- og maskinlæringsteknologier med høyteknologiske sensorer og spesialtilpassede effektorer lage en KI-drevet robot hvis formål er å leke med planter? Og hvordan leker planter uansett?

I motsetning til et spill som har faste regler, unngår lek klare definisjoner. Lek er relasjonell, dens grenser er formbare og intensiteten er i stadig endring. Det er gjennom lek at levende vesener lærer seg hva kroppene kan gjøre. Det er gjennom lek at vi utforsker med nysgjerrighet friheten til å handle før vi konfronteres med eksistensielle utfordringer.

Likevel defineres hva som utgjør lek i øynene til betrakteren. Fordi lek er så løst definert, og fordi gleden det gir til den som leker er en førstepersonsopplevelse, består lek knapt en vitenskapelig undersøkelse.

Innenfor vitenskapen vil også det å tillegge grønnsaker et potensiale for lek sannsynligvis bli ansett som en antropomorfisering som bør unngås. Siden KI-genealogisk stammer fra teknovitenskap basert på objektiv kunnskap, utgjør en KI-robot bygget av mennesker eksplisitt for gleden til vesener så ontologisk uavhengige som planter er fra mennesker, et paradoks.

Roboten kan både kinetisk og kognitivt involvere seg i plantenes tid på en måte vi mennesker ikke kan.

I "PL'AI" henger 36 fargerike sprettballer fra individuelle kontrollerte tråder. Disse er effektorene som roboten langsomt løser opp for å nærme seg og leke med agurkplantene mens de vokser. Når agurkplantene får blader, utvikler hver enkelt tynne ranker. Rankene er utforsker sitt miljø i en svingende bevegelse, sanser berøring, lys og kanskje til og med lukter. Hvis de kommer over et egnet objekt eller en overflate (i dette tilfellet robotens tråder), vikler de seg stramt rundt dem og vrir seg som spiraler og trekker i dem.

Mens vi kanskje ikke ser leken utfolde seg med våre egne øyne, kan vi få et glimt av det på dataskjermen, som kontinuerlig gjentar de siste 24 timene av interaksjonen som en timelaps video og rapporterer om de siste skrittene tatt av KI-roboten.

Når agurkene vokser og omslutter roboten, blir begge preget av valgene den andre har tatt i prosessen. Lek som et øyeblikk i tid flyter sømløst over i nytte, og robotens transformerer seg til et espalier som lar agurkplantene strekke seg, blomstre og bære frukt, og til slutt produserer spiselige agurker. Men ved å leke med maskiner på denne måten, blir vi litt mindre deterministiske, litt mer planteaktige, litt mer fremmede, og litt mindre fremmedgjorte fra vårt digitale avkom.

Špela Petrič is a Slovenian new media artist with a background in the natural sciences. Her artistic practice combines biomedia practices and performativity to enact strange relations between bodies that reveal the underpinnings of our (bio)technological societies and propose alternatives. Petrič has received several awards, such as the White Aphroid for outstanding artistic achievement (Slovenia), the Bioart and Design Award (Netherlands), and an Award of Distinction at Prix Ars Electronica (Austria).

Werner van der Zwan & Charl Linssen

“Unconventional Self”

Har du noen gang lurt på hvordan det er å være en stol? Nå har du sjansen til å finne ut av det! Ved å kombinere ekspertisen deres innen telepresens og møbelroboter, prøvde kunstnerne Werner van der Zwan og Charl Linssen å besvare dette spørsmålet i denne utforskende opplevelsen. Ved å animere funnede objekter med elektronikk, er det nå mulig å se og bevege seg gjennom verden som en stol.

“Unconventional Self” er et prosjekt utviklet av Werner van der Zwan og Charl Linssen. Telepresensrobotikk tillater en person å inkarnere en fjernstyrt robotavatar. Personen observerer miljøet fra robotens perspektiv, som kan bevege seg rundt under fjernstyring. Den fjernstyrte kroppen formidler forholdet til verden. Hvis opplevelsen er tilstrekkelig overbevisende, oppstår det et perspektivskifte, der personen som styrer roboten føler at robotkroppen er deres kropp, og de oppfatter og handler i verden fra robotens synspunkt: de føler seg "inkarnert" i skulpturen.

I Werner van der Zwan og Charl Linssens versjon av telepresensroboten inkarnerer man en sammenleggbar stol. Deltakerne utvikler en følelse av denne nye kroppen, oppdager nye muligheter, sårbarheter og ønsker. Som billen i Kafkas "Forvandlingen", begynner de menneskelige karakterene sakte å bli sine nye kropper og vil oppleve å være en del av den samme private verdenen som de umenneskelige karakterene rundt dem.

Werner van der Zwan er en nederlandsk kunstner og filmskaper som bor og arbeider i Rotterdam. Hans kunstneriske praksis består i å skape opplevelser der det grunnleggende forholdet mellom subjekt og objekt eller natur og teknologi blir utfordret. Werners mål er å gi de andre, ikke-menneskelige, ikke-levende tingene en siste åndedrag som uttrykker objektets distinkte karakter, og bygger bro mellom tingenes og menneskenes indre verdener. Han gjør dette ved å forvandle ting til skuespillere, forme dem til personligheter med vindusvisker-motorer.

Charl Linssen er en postgraduate-student innenfor beregningsnevrovitenskap. Han er spesielt interessert i datamaskinsimulering av dynamiske prosesser som utfolder seg over tid. Hjernen er et slikt dynamisk system, og er dessuten involvert i en kontinuerlig tilbakekobling med sitt miljø, formidlet av kroppen gjennom persepsjon og handling. På fritiden bruker Charl elektronikk og robotikk til å bygge objekter som viser en lignende responsivitet til deres omgivelser. Disse objektene har en kvalitet av "animasjon" eller å være begavet med en ånd, i den forstand at de ikke bare er objekter som alle andre, men våkner til liv når kretsen er slått på.

Meta.Morf er støttet av Norsk Kulturfond, Trondheim kommune og Trøndelag fylkeskommune.