Ingri Haraldsen og Ingvild Langgård:
Årringer

Utstillingsåpning torsdag 22. februar kl. 18.00 med sang av Lisa Lie og Ingvild Langgård.

Utstillingen springer ut av kunstnernes interesse for arkeologi, mytologi og folketradisjoner, særlig de som historisk har vært ansett som kvinners område – som folklore og magi knyttet til veving, spinning, fletting, kvinnehår og sang. Kan man tråkle seg gjennom årringene og grave seg bakover i tida?

En viktig inspirasjon for «Årringer» er forskningen til arkeolog Marija Gimbutas (1921 - 1994) – som gjennomgikk eldre arkeologiske utgravninger og oppdaget at kvinners rolle har blitt undervurdert. Arven fra hennes forskning har åpnet for behovet av et nytt blikk på kvinners plass i historien; skjeletter hentes frem igjen og kjønnet blir endret, ikoniske krigergraver, viser seg å være storslåtte kvinnegraver med skjeletter av kvinner i full rustning.

Ingri Haraldsen og Ingvild Langgård tar utgangspunkt i slike arkeologiske funn og kunnskap, og dikter videre på hva sporene i jorden kan fortelle oss. Kvinneskikkelser med bjørnehoder fra vevnadene i Oseberg-funnet, eller spinne-lignende objekter som vi idag ikke lenger kjenner bruken for. Fra mange av disse kulturene finnes lite tekstmateriale - all kunnskap må hentes ut av døde levninger funnet i jorda. Tenner. Knokler. Hår. Fragmenter fra en vev. Taus kunnskap som kan begynne å nynne når ørene lærer å lytte.

Ingvild Langgård jobber med lyd og sang. Hun er interessert i hvordan lyd og særlig sang resonnerer og lader en situasjon, rommet, og lytterne. Lyd som farger hele rommet og setter oss tilbake i tid. Langgård er inspirert av forskjellige folkesangtradisjoner og i «Årringer» jobber hun med stemmen i flere lag, nesten som en vevnad. Langgård tar også utgangspunkt i tekstfragmenter som på ulike vis belyser forskjellige mytiske kvinneskikkelser i den norrøne religionen. Ofte er disse versene vanskelige å forstå for oss i dag, siden historien hittil har vært fremstilt gjennom et bestemt blikk, og kildene er få. Noen av disse tekstene åpner for helt andre tolkningsrom, og en utvidelse av blikket. Lyden vil være tilgjengelig gjennom hele utstillingsperioden, og en versjon av verket vil fremføres live på åpningskvelden.

Ingri Haraldsen jobber hovedsaklig med tegning. I utstillingen vil hun vise håndknyttede tepper, etsninger, broderier og skulpturer mellom sine blyant- og kulltegninger. Som i en arkeologisk utgravning knyttes de ulike fragmentene sammen, kull møter broderi, ull møter keramikk og etsning møter bjørk. Det harde møter det myke i gravene.

Tekstiler forsvinner, men kan etterlate seg avtrykk. Permafrosten stoppet tiden og tatoveringene på Altai-prinsessen kan enda sees. Hatshepsut dukker opp gjennom sanden hvor ruinene av de nye templene sto. Nedslipt av tiden, kommer grunnmuren frem. Ansiktet som ble meislet bort og skulpturene som ble knust limes nå sammen. Det fortelles en annen historie enn den vi til nå har fått. Hun har alltid vært der, lik graven i Birka, historiebøkene må skrives om. Hvem forteller historien? Vil bruddet i foten hvor metallet sitter fortelle at det var en rytter til hest som falt av? Var dette en kriger? Viser linjene i bekkenbeinet at kvinnen hadde født? Alle disse og flere fragmenter av historier befinner seg i Haraldsen sine arbeider.