Kunstneren er til stede Tittelen er en velkjent vending som pryder de fleste
invitasjoner til utstillingsåpninger. Og det er nettopp under vernissasjene,
med et glass vin i hånden, man får sjansen til å se utøveren av de arbeidene
som vises. Kunstneren står da gjerne i finstasen, med få synlige spor som
vitner om det arbeidet som er lagt ned, selve skaperprosessen. Det var kanskje
ikke uten grunn at Christian og Oda Krohg pleide å stenke seg med terpentin før
åpningen, i overensstemmelse med sine nyfernisserte malerier.
I denne utstillingen derimot, er kunstnerne til stede
hver dag. I hele to måneder. De fem unge kunstnerne – med blodferske
eksamenspapirer fra masterprogrammet ved Kunstakademiet i Trondheim – har
nemlig flyttet atelierene sine til TSSKs utstillingslokaler. Senterets
ekstensive glassvinduer gir publikum et godt innblikk i arbeidet deres. Dette
er et meget sjenerøst prosjekt. Man er vant til at mange kunstnere heller
holder stor avstand til publikum, og atelierbesøkene begrenses til en snever
krets av de nærmeste vennene, kjennerne, samlerne.
Denne eksklusiviteten, kanskje også følelsen av å se
kunstneren over skulderen, pirrer nysgjerrigheten. Tittevinduet tilbyr innsyn
til noen av dagens unge og lovende kunstnere – til den nye generasjonen. De fem
arbeider, utvikler sine konsepter på andre siden av glassveggen, og man blir
fristet til å legge turen forbi TSSK for å se om de har kommet videre, om noe
har skjedd siden sist. Det er også anledning til å stikke innom for å komme
enda nærmere prosessen.
Det er ikke noe reality-konsept vi er vitne til, her
finner vi verken posører eller iscenesettelser. Det er ikke kunstnerne som er i
sentrum – ei heller det ferdige verket – men selve gjerningen, prosessen med å
utvikle verkene. Prosjektet bryter ned noen velbrukte kunstnermyter, og gjør
klisjeene om kunstens tilblivelsesprosess til skamme. Kunstnerne har rett og
slett gått sammen om et ærlig ønske om å skape god kunst. Dette skjer i vårt
åsyn, som en synlig del av bylivet på linje med en lang rekke andre
næringsdrivende. Man kan se på prosjektet som en søken tilbake til den
naturlige plassen kunstnervirket en gang har hatt i samfunnet, men gradvis
mistet i løpet av autonomiseringsprosessen som startet allerede medio 1700.
Det er en økende trend med unge kunstnerne som beveger
seg tilbake til samfunnet, og i større grad inkorporer kunsten i samfunnet. Men
veien tilbake er lang, så det gjelder å finne farbare passasjer. Denne
utstillingen i TSSK kan anses som en slikt veisøk. De fem nyutdannede er dessuten
heldige, for det er generelt meget vanskelig å få en fot innenfor det gode
selskap, i hele tatt finne åpninger mot verden, mot betraktere, markedet, mot
de som kan verdsette og vurdere. Også tilnærmingen utover det tradisjonelle
kunstscenen, mot næringslivet er en ny situasjon som få kunstnere er skolerte
i, og det er lett å trå feil i dette komplekse landskapet. I så måte fungerer
prosjektet som et testområde.
Her har kunstnerne fått frie hender, så hvordan det
hele utfolder seg, det vet bare de som stanser opp og ser. Prosjektet tilbyr
oss på sett og vis nye måter å se hverdagstingene på.
Samtidig pirker atelier-prosjektet ved hva som er
definisjonen på et utstillingslokale, for her møter vi utøvelse snarere enn
ferdige arbeider. Kanskje kan prosjektet stå som en allegori over TSSK med alle
sine kunstnerrettede tilleggsfunksjoner – som for tiden er under diskusjon.
Kunsthistoriker Eva Furseth, Kunstkontoret AS
Information in Englishwww.tianmiller.net www.cathrineruud.com www.charlotterostad.com www.torereisch.no www.kristintarnes.net